Reint vitskapleg er det sjølvsagt for det meste tull at LP-plater er betre enn CD-ar og streama ukomprimert musikk med ein god DAC. Men, så utruleg mykje artig det er å dilla med, og kor høgtid det er å spela svart gull!

(Ingen har heldigvis greidd å overtyda meg om at røyr er nokon god idé)

Frå A Beginner’s Guide to Cartridge Setup:

The optimal azimuth setting is the one that produces electrical signals of equal amplitude from the cartridge’s generators when signals of equal amplitude are present in both channels of the record. Therefore, if we play a record with the same signal in both channels (a monophonic record, for example), but wire one channel out of phase, then the correct azimuth adjustment is the one that produces zero (or near zero) output when the two out-of-phase channels are summed (remember that summing two signals, one out of phase with respect to the other, results in no signal due to destructive interference.)

Som vanleg skriv Wikipedia godt om kva stereo eigentleg er, og eg skal finlesa når eg får tid.

Eg finn ikkje att kjelder til ei gamal historie om at konstruktuørane bak stereofonien eigentleg ønskte seg tre kanalar (altså: høgre, venstre og senter), så eg hugsar ikkje kva grunnen eigentleg skulle vera, heller: om det var vanskeleg å koda lyden slik, eller om det var ei marknadsvurdering? Det hadde vore kult om tre kanalar var standard, for med stereo må ein jo stilla høgtalarane ganske presist inn for å få eit skikkeleg “lydbilete” (soundstage, eller noko)